Idrettsåret

Nå er det den tiden på året når det skifter mellom sommer- og vinteridretter. Fotballen toner ut og gir plass til vinteridretter og det er ikke alltid lett å omstille seg. Vi snakker selvsagt om sport på TV. Jeg liker å se andre drive idrett og har gjort meg noen tanker om hvordan 2014 har vært.

Året begynte godt med Olympiske leker. Varierte og spennende sendinger fra Sotsji, en eksotisk by ved Svartehavet. De vanlige spekulasjonene i forkant selvsagt, det er jo langt mellom de nye vinklingene i sportsjournalistikken; Vil arenaene bli ferdig i tide, er det politisk forsvarlig å ha OL i Russland, hva med doping etc. Norges støtteapparat kjører inn med store busser og en stor stab. Hvis en utøver fra et lite land uten samme ressurser tillater seg å vinne noe, skal vedkommende misstenkliggjøres på alle måter. Altså som vanlig.

Mye fin idrett ble vist og Norge fikk sin del av medaljene. Vi behøver jo ikke vinne alt. Men en tanke slår meg, muligens et alderstegn, var det bedre før? Da tenker jeg ikke på prestasjonene i Sotsji, for de var bra nok. Men kan det bli for mye? I løpet av en vintersesong er det store sendinger fra World Cup renn rundt i verden hver helg. Dette gir oss inntrykk av at det er OL og VM hele tiden. Jeg mener at fokuset på World Cup har ødelagt mye av gleden med OL. Så når det er tid for de store begivenhetene er de ikke stort annerledes enn et vanlig World Cup renn. Men dette er vel et luksusproblem for en som liker sport på TV.

Siden har det gått slag i slag, med fotball-VM, hjemlig fotball og ikke minst Tour de France. Sjakk også. Og Premier League! God underholdning alt sammen, for oss som liker sport på TV.

Og når jeg skal være helt ærlig, så gleder jeg meg litt til vinterens World Cup sendinger!