onsdag 30. januar 2019

Kjære ski-mødre og -fedre!

Idag kommer en sterk advarsel og et par gode tips om å ha store ambisjoner på dine barns vegne.

Bildet under viser noen barn på ski. Og det er selvsagt ikke så mye skummelt med det tror du? Å jo da! Du skjønner det at det har alltid vært en stor utfordring å klare og motivere barn til å gå på 'bortoverski'.De aller fleste vil iallfall selv bestemme hvor langt de skal gå og helst skal det bare være slake nedoverbakker. Samt servering av mat og drikke etter 150 meter.
Umiddelbart kommer det da en stor pedagogisk utfordring.



"Skileik" er tingen, tror noen...

Prøv og husk tilbake til din egen barndom; Ut på tur, aldri sur? Særlig! Da har du vært en av de ytterst få som har kunnet bestemme selv! Og så tror du at du lurer poden med at bare vi går over den neste toppen der da skal vi raste. Men så var vi ikke på toppen likevel! Det var faktisk tre små topper til gitt! Og når en åtteåring ser en bakketopp 100m lenger frem som kanskje har en høydeforskjell på 10 meter, blir det bråstopp, umiddelbar sutring og 'ta frem brusen og maten nå mamma! Jeg vil ikke gå lenger!'. Ganske enkelt fordi 2-3 småtopper virker som hele Jotunheimen for en lite pjokk! Og da går han umiddelbart i svart!
Og hva gjør du da da? Akkurat,  tar frem 'den store pedagogiske læreboka' som dine foreldre brukte på deg når dere var ute å ski. Husker du det? Akkurat, du har fortrengt det!



Jeg husker selv at jeg var en bortskjemt drittunge i 4-5 år alderen (bildet). Men på en eller annen merkelig måte fikk min far meg til å like skiturer (I motsetning til når mor skulle prøve å lokke meg til å gå 100 m til, for da ble det saft og vaffel).
Far var hele tiden på samme lag som meg hvis du skjønner. Han stoppet nesten for hver tiende meter (tror jeg, det virket sånn...) og pekte og forklarte om en rar furu, om skiløpere han kjente som hadde gått på trynet, at han hadde gamle, dårlige ski selv og så sa han plutselig at; Nei! Nå snur vi! Skiene mine er dårlige og jeg er sliten!
På en merkelig måte (høyere psykologi?) kom han meg i forkjøpet! Han klarte å argumentere og flytte fokus til det positive før sutreungen (meg) klarte å gå i svart! Og jeg merket det ikke engang, ble bare motivert til å gå videre!
Jeg kjenner ikke så mange aktive skiløpere, men de jeg tidligere har vært i kontakt med kan bekrefte at det som nå beskrives som 'Skileik' ikke nødvendigvis er oppskrift på å oppnå skiglede. 

Altså; dere som har barn som skal prøve planker under beina for første gang; 

Pakk inn skiene og stavene i en skippose og nå kommer det geniale; i skiposen legger du også et dataspill hvor hovedspørsmålet er hvor fort kan du gå 20m baklengs på ski i nedoverbakke!

Og hvis poden din virkelig gjerne vil gå på ski med klubbmerke på jakka, la hun gjerne gjøre det. Men finn en klubb som garanterer fluorforbud og hvor plassering og premiering blir tonet ned de første årene.



Til slutt i dag et gammelt visdomsord:

Når du står til halsen i dritt, er det lurt å ikke henge med hodet!



Geir
geirh@getmail.no








torsdag 24. januar 2019

Politisk satire

Er den politiske satiren død, og i så fall hvorfor? Det politiske miljøet i Norge gir nok stoff og muligheter til en hærskare av satirikere etter min oppfatning.
Det er mulig at tidene har forandret seg og det ikke er behov for politisk satire i dag, men jeg savner det. Skarpe kommentarer fremført i en humoristisk innpakning, men ikke uten brodd.

Satire er vittig spott som kritiserer eller kommenterer mennesker, samfunn, politikk eller andre ting som skjer i samfunnet på en humoristisk og poengtert måte. Ofte med hjelp av ironi og overdrivelser.
Politisk satire kan være underholdende utført på den rette måten. Bjørn Sands karakter «Stutum», som var aktiv fra 1972 til 1994, er et godt eksempel på dette. Stutum satte ting på spissen og og kunne være ganske drøy til tider, men ikke ondsinnet.


Tidligere kunne en skuespiller eller komiker komme frem på scenen, slenge med leppa og komme med spark til både til høyre og venstre. Dagens komikere prater bare om seg selv og sine problemer og evner ikke å bringe satire inn i sine opptredener. Å imitere politikere er ikke det samme som satire.
Jeg synes vel at politikken i dag skriker etter noen som på en morsom og intelligent måte rusker litt opp i det behagelige og priviligerte hverdagen politikerne har.


Hva som er årsaken til at denne formen for humor har liten eller ingen plass i Norge i dag vet jeg ikke. Men i USA er det en stor greie med populære komikere som blant andre Jon Stewart og Trevor Noah. Jeg tror ikke de har mer stoff å ta av der.


Har vi for mye respekt for politikerne våre kanskje, det er litt rart for det virker ikke som de har særlig respekt for oss velgere. Er vi for redd for at politikerne skal fremstå som sårede ofre?

Jeg skulle gjerne ta tak i dette selv, men jeg er jo ikke særlig morsom.

Jens




fredag 18. januar 2019

Enkel landbrukspolitikk


I Norge har vi 4000 tonn med gris på lager!

I tillegg spiser vi mindre rødt kjøtt enn noen gang.

Ifjor ble 1 mill kg kjøtt kvernet opp til pelsdyrfor!





Jeg har ikke svart belte i verken økonomi eller drift av norsk landbruk. MEN jeg er ganske stø i den lille gangetabellen.

Problemet (utfordringen?) er at helsemyndighetene sier vi skal spise mindre (rødt) kjøtt og mer frukt og grønt. Samtidig subsidieres (støtte til bonden,,) det samme kjøttet! Altså blir det dyrt å spise sunt!

Forskere 'world wide' sier vi bør spise mye og variert fra planteriket og kutte ned på rødt kjøtt og bearbeidet mat tilsatt sukker.

Det er faktisk lett å tilberede fisk! Både kokt og stekt. Selv far klarer det! Og på nettet finner du all verdens gode oppskrifter på både rød og hvit fisk.




Staten bør prioritere subsidiering av sunn mat (fisk) og grønnsaker og redusere eller fjerne støtten til rødt kjøtt! Nå!

Altså:

Prøv et helge-måltid basert på lyst kjøtt eller fisk og mye grønnsaker til! Og så får vi håpe at folket på Tinget skjønner tegningen fra oss på gaten som vil har sunn (og gjerne subsidiert)  kost!

God appetitt og god helg!

Geir
geirh@getmail.no



tirsdag 15. januar 2019

Nytt eller gammelt?

Hva er egentlig best, nytt eller gammelt? Det kommer vel egentlig helt an på hva det dreier seg om. Jeg vil helt klart heller ha et nytt brød enn et gammelt, osten jeg legger oppå brødet derimot, bør ha vært lagret noen måneder på et egnet sted. Det samme gjelder spekeskinken. For ikke snakke om vinen jeg skal drikke til, den bør helt klart ha noen år i en mørk kjeller bak seg.

Jeg liker best å kjøpe nye klær. Å selge brukte, gamle klær ved å kalle dem vintage har jeg ingen sans for. Nytt er helt klart best når det gjelder klær.

Når det gjelder biler derimot er vintage bra. Det er hyggelig å ha en ny bil, hvor alt er shiny og funker som det skal. Du kan legge ut på turen i trygg forvissning om at alt er i orden og at du vil komme trygt hjem igjen også. Men så er det jo det at nye biler er relativt sjelløse og kjedelige de fleste av dem. Like er de også, det kan ofte være vanskelig å skille merkene fra hverandre.

Jeg vil egentlig helst ha en bil som kommer inn under kategorien vintage. For eksempel en Citroën DS 20 fra 1973. Det er en vakker og særpreget bil. Jeg er klar over at å gå til anskaffelse av en sånn ville påføre meg ergrelser og store utgifter. Kanskje like greit at de ikke er å få tak i lenger.


Grunnen til disse tankene er en reportasje jeg hørte på radio om stengingen av Nasjonalgalleriet i forbindelse med innflyttingen i det nye Nasjonalmuseet som åpner i 2020. Dette har tydeligvis gått inn på mange, folk ble intervjuet og gråt fordi kunsten skulle flyttes inn i nye tidsmessige lokaler. La gå, det nye museet er vel ikke noen fryd for øyet akkurat, men som så mange ganger ellers er det det indre som teller. Tørk tårene og gå på det nye, fine museet. Kunsten er den samme gamle selv om innpakningen er ny og moderne.

Jens


fredag 11. januar 2019

Spis fisken din gutt!

Jeg har konvertert!


Neida! Slapp av. Ikke religiøst, men kulinarisk fra kjøtt til fisk. Jaha... er det en stor sak da spør du kanskje?
For meg er det det! Og dagens overskrift stammer fra de harde femti- og sekstiårene. Det var minst én fiskemiddag i uka. Og fisken da var ikke av den kvaliteten  som vi får idag. Bein var ingen mangelvare for å si det sånn. Dessuten var min mor livredd for bruk av salt (Visste hun allerede i -65 at salt ikke var så bra?). Dermed var også smaken av tran særdeles nærværende.


Jeg har tidligere både av familie og venner nærmest blitt omtalt som (nei, ikke Pølsa, det er Øystein Pettersen) men som stor (i ordets rette forstand) kjøtteter! Og med pølser som livrett ble kroppstørrelsen deretter...
Men nå, med fokus på lettere kosthold og flest mulig fiskemåltider i uka, blir både kropp og sinn lettere!

Det er to hovedårsaker til at jeg nå foretrekker fisk. Både stekt, kokt, røket, raket (men ikke rå!).
Forskjellen fra min oppvekst og våre dager er selvfølgelig kvaliteten på fisken vi kjøper og hvordan vi tilbereder den. 
Bare se for deg et lite stykke fersk torsk! Med alt godt tilbehør og et ørlite glass med rødt i til! (Bildet over).
Så slipp kua, oksen og grisen løs! 2019 blir det store året for villfisk! Håper også jeg klarer å få noen på kroken selv!


Derfor: De fleste butikk-kjeder har tilbud på små-pakker med hvit villfisk. Enkelt både å koke og steke! Selv far klarer det!

MEN:Jeg har ikke blitt fanatisk motstander av kjøtt og spiser det fortsatt, men synet av rødt, blodig kjøtt i disken byr meg imot. Og dessuten; blikket fra griser på betonggulv i trange båser, kuer og okser på bås samt at alle unger blir tatt fra sine mødre umiddelbart etter fødsel bør snarest forbys!


Dessuten har jeg en over middels stor fokus på dyrevelferd og støtter alle som jobber med dette på heltid. Blant annet Dyrevernalliansen. (Bildet over).
Det har tydeligvis skjedd en holdningsendring blant det norske folk. Primært i forhold til dyrevelferd og økologisk drift i jordbruket.


Men det smaker fortatt utrolig godt med en bod-pølse på vei hjem da! Pass bare på at kjøttet kommer fra gårder som driver økologisk!

Ha en fin helg!

Geir
geirh@getmail.no

tirsdag 8. januar 2019

Godt i gang, eller?


Nå er vi allerede noen dager inn i 2019 og vi kan allerede se konturene av hvordan det nye året vil bli. Og inntrykket er at det nok blir mye av det samme som foregående år, er jeg redd.

Norge er fortsatt et klimamessig møkkaland, jeg ser ut av vinduet og det snør vannrett. Ikke rart at det er færre asylsøkere nå enn for noen år siden. Ryktene om det norske været sprer seg vel.
 
Politikerne er som før i det nye året, jeg hadde vel ikke forventet at det skulle bli noen bedring umiddelbart. Grådigheten er som før, denne gangen er det en fra FrP som er avslørt. Og senterpartilederen kommer med kritikk av folk som bor i Oslo, har elsykkel, og jobber i det offentlige. Disse omtaler han som en elite. Det er han vel en del av selv, bare at han som stortingsmann har høyere lønn flere fordeler enn de fleste.

 
Romjula og nyttårshelga er bra for oss som liker sport på TV. Tour de Ski og hoppuka byr på mye fin underholdning. Men jeg stusser litt på at utøvere som ligger godt an i sammendraget, trekker seg før de siste etappene for å spare seg til senere løp. Er de ikke på landslaget? Hva hvis en fotballspiller finner ut at han vil spille bare halve første omgang fordi han har en ny kamp i neste uke?

Jeg vet ikke hvordan det er med dine gode intensjoner for det nye året, har du gått på en smell ennå? Jeg har planer om å bli mer positiv i 2019, men etter første del av dette innlegget er det ikke mye som tyder på det. Jeg lover å skjerpe meg.

Her er to positive saker for å veie opp. Donald Trump kommer stadig med gode forslag til beste for USA og verden. Og Ole Gunnar Solskjær er genial, moro å ha han tilbake i Manchester. Jeg er selv ikke United-supporter, men det gleder meg likevel.

Jens






torsdag 3. januar 2019

Onsdag 1. januar 2020

Først idag et lite tips; Ikke ha nyttårsforsetter! Men hvis du i svulstige ordelag kl. 00.05 nyttårsaften proklamerte store vyer og aktiviteter for  det kommende året, får vi håpe at ingen husker det.

MEN!
Jeg har derimot satt opp noen enkelte spørsmål som du jo kan svare på nå. 

Når du har gjort en grundig vurdering på spørsmålene nedenfor, skriver du de ned og lagrer dokumentet på et trygt sted.

Vi møtes  igjen her på bloggen om 12 måneder og sjekker svarene.

ALTSÅ:

1. Vil Svarstad Haugland (fortsatt) være sjef for det nye storfylket VIKEN i januar 2020?

2. Hvem er statsminister i Norge i januar 2020?

3. Hvor mange kjøpesentere og butikk-kjeder vil være lagt ned og stengt i løpet av  året?

4. Hvem er manager i Manchester United i januar 2020?

5. Hvor mange ganger har VG skrevet  om 'comeback' for Petter Northug i løpet av 2019?




Altså noen svært enkle spørsmål. Men! I vårt langstrakte, rare og uforutsigbare land er ingen sak selvsagt og store nasjonale (og lokale...) beslutninger gjennomføres i beste fall etter en 80/20 regel. Altså  at vi får 80% rett. Og vårt såkalte seriøse mediemangfold må vi absolutt ta med en stor klype salt!

Undertegnede oppfatter seg selv som nærmest perfekt på alle områder og har derfor ingen forsetter i år. For øvrig vil jeg i år i større grad fokusere på ironi (Og dermed også selv-ironi..).

(Bildet av fuglen over er en dumpapp og har overhodet ingen ting med undertegnedes intelligens å gjøre!)

Men likevel:
Ha et spennende og uforutsigbart nytt år!

Geir
geirh@getmail.no