Jeg
tror ikke det er sånn. En gang i tiden kanskje, når våre
forfedre bare kunne gå
ombord i et skip og legge fra land uten særlig tanke om hvor de
ville havne.
Det var vel kanskje den
innstillingen som førte til at verden ble oppdaget og kartlagt, selv
om oppdagerne ikke alltid havnet der de ønsket.Og det er faktisk fremdeles muligheter, det er fortsatt noen hvite flekker på verdenskartet. Både i Antarktis og Amazonas er det områder det ikke har vært mennesker, så her er det muligheter til å bli oppdager.
Det er jo litt mer forutsigbart i dag, det er ikke sånn at du bare drar til flyplassen uten å vite hvor du havner. Billettene er gjerne bestilt uker eller måneder i forveien og passet må jo være med. Og så har du jo selvsagt pakket de rette klærne for din valgte destinasjon. Og så er det innsjekking og køen ved sikkerhetsskranken da, innen du er gjennom alle prosedyrene så har nok mye av den følelsen du hadde av å være oppdagelsesreisende blitt borte vil jeg tro.
Du kan selvsagt sette deg i bilen din uten å ha et mål, bare kjøre på måfå, uten at du blir oppdager av den grunn. Kanskje en bobil er løsningen, da blir du mindre avhengig av å nå et mål hele tiden.
Jeg liker ikke så godt å reise som jeg gjorde tidligere. Det har kanskje noe med alderen å gjøre, jeg har vel kanskje blitt litt lei og blasert med årene. Jeg tror jeg likte det bedre når jeg var yngre, som så mye annet.
Jeg er ikke så glad i å reise, men jeg liker veldig godt å komme frem.
Jens
