Jeg har gjort meg noen tanker rundt dette med å bli gammel. Ja, jeg har vel kanskje vært gammel lenge, jeg vet ikke hvor grensen går, men da jeg rundet 70 forsto jeg alvoret. Nå var det ingen tvil lenger.
Og det er lite å gjøre med det, og uansett hvor ille jeg synes det er, er alternativet helt klart mye verre. Sannheten er at jeg ikke synes det er ille i det hele tatt.
Jeg liker jo ikke gamle mennesker og nå er jeg plutselig en av dem! Skremmende, men ikke til å komme unna. Men jeg kommer ikke, i motsetning til mange av mine jevnaldrende, til å klage på alt og komme med rasistiske ytringer.
Det følger jo ofte med noen helsemessige utfordringer ettersom årene går, og det er ikke alltid noe å gjøre med det. Jeg går til legen for full sjekk en gang i året. Dette er selvsagt ingen garanti for noe, men jeg stoler på at eventuelle uhumskheter blir oppdaget på et tidlig stadium.
En annen ting som dukker opp er at de rundt deg blir syke og også faller fra. Og det er nesten verre å forholde seg til, men det er selvsagt en del av livssyklusen.
Min tanke er at jeg skal bli den beste 70-åringen det er mulig for meg å bli. Det må jo være et godt utgangspunkt. Hva det innebærer har jeg ikke klart for meg ennå.
Jeg tror det er viktig å trene både kropp og sjel, og med sjel mener jeg hodet. Følge med på det som skjer i verden, de alvorlige sakene er ikke til å komme unna, men det er viktig også å få med seg litt populærkultur og lettere temaer.
Prøve å være blid og hyggelig og positiv og ikke sur og grinete er en selvfølge, men jeg ser forbausende mange gamliser som er henfalne til det siste alternativet.
Riktig nok hender det at jeg roper til TV-en når det er noe jeg er uenig i, men det er helst når jeg er alene. Jeg er også en litt utålmodig natur og har lett for å irritere meg, men jeg jobber med saken.
Foreløpig går det ganske bra og jeg har ikke fått noen trang til kamferdrops og rullekake ennå. Og kabaret har jeg alltid likt.
Jens
