Mer TV

Som jeg har nevnt før – ser jeg en del på TV. Og jeg er ikke flau for å si det. Det er altfor mange som har en litt overlegen og nedlatende holdning til TV-titting og mener at det de driver med er mer verdifullt. Og det er jo mye annet her i livet enn TV og personlig gjør jeg mye annet også. Men jeg vil ikke være nedlatende og fordømmende overfor folk som bruker tiden annerledes enn meg.

Ellers er det jo mange vi skal synes synd på. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg begynner å bli lei TV-programmer hvor mennesker med et lite selvpålagt problem blir fremstilt som offer. De står frem og klager sin nød og gråter enten de er overvektige og ikke skjønner at de må spise mindre og trene, har et stygt hus og ikke skjønner at de må pusse opp eller noe annet trivielt.  Alltid er det noe de skylder på, men den eneste de kan skylde på er seg selv. Og det er vel når det går opp for dem at de begynner å gråte. Når mennesker med ekte problem får hjelp og gråter av glede er selvsagt noe annet, da kan vi vel til og med dele en tåre med dem.

Okay, jeg ser det selv. Hvorfor ser jeg på disse programmene? Jeg synes det er noe fascinerende med det, det gir et innblikk i en annen verden og viser litt av mangfoldet. Det er også en fin kontrast til glatte reality programmer om tvilsomme ungdommer på hotell, wannabe bønder som skal finne kjærligheten og tatoverte øyboere. Det er det jeg synes er søppel TV. 

Noen reality stjerner er jo i en klasse for seg.

Kim Kardashian, den største av dem alle.

Vanskelig å ikke like henne.

Jens