Det var da det..

Jeg har blitt invitert til en 'reunion'-lunsj med 

klassen fra folkeskolen.

Uranienborg skole, Oslo

Det skal jo bli hyggelig og spennende! Og ikke minst treffe gamle skolekamerater. Både jenter og gutter. Jeg tror vi var den første klassen som hadde jenter og gutter sammen. Hva har de andre holdt på med i mer enn 50 år?  Skjebner, små og store hendelser. 

En ting er videreutdanning og yrkesvalg. Men selvfølgelig også familieforhold, hvor har de oppholdt seg og hva er situasjonen nå? Jeg tror det er når du passerer femti at du begynner å se like mye bakover som fremover i tid. Ikke veldig konstruktivt, men husk at "Det var jo alltid bedre før..". Du husker vel  foreldrene dine sa det, og nå er det din tur..

Men kommer du ut for en slik situasjon hvor du leter etter 'flashbacks' fra fortiden, bør du finne de positive situasjonene. Ikke grav frem de gangene du fikk juling på vei til skolen, fikk kjeft av læreren eller de utallige avslagene på jobb (Det var den gangen jeg lærte av en salgssjef jeg jobbet sammen med; når du sitter med en stor bunke søkere til en jobb, skal du trekke ut en søknad i bunken og tilby han/hun jobben. Vi trenger nemlig ikke folk med uflaks..).

Det som kanskje er litt skremmende er at når jeg begynner å se bakover i tid, dukker det bare opp bruddstykker av store begivenheter. Har det noe med alderen å gjøre?

Hvis du er så heldig at foreldre/søsken/venner har vært flinke med fotoapparatet er det lettere å mimre (Jada! Selvfølgelig telefonen i de siste 10 åra). Bildet over er undertegnede i en snerten fritids-dress sammen med far. Jeg ble ikke smittet av at han var en lidenskapelig fuglejeger. Jeg foretrekker å kikke på og mate både fugler og dyr som er i live. Og fotoalbum er jo tross alt mer sosialt å se på i fellesskap enn å sende telefonen rundt da.

Jeg lover å komme tilbake med en fyldig rapport fra lunsjmøte. Selvfølgelig ikke de personlige og private opplevelsene, men små biter fra de  'harde' 60-, 70- og 80-åra!

Geir

geirh@getmail.no